av Ingvar Hage
(Gjengitt med forfatterens tillatelse)
Potetens plass i nyere norsk historie og kulturutvikling kan neppe overvurderes. Med sin betydning kan det virke som den har vært her alltid. Men potetens norske historie er bare så vidt over 250 år.

«Vårt heimland i myrker lenge låg, og vankunna ljoset gøymde» synger vi, hvis vi tar med andre verset av Fedrelandssalmen. Så kom opplysningstida – og poteten, omtrent midt på 1700-tallet.
Poteten er ikke nevnt i Bibelen. Det har tidvis vært problematisk for noen. Det som vokste under jorda, hørte en viss mann til. Men sogneprest Frantz Philip Hopstock i Balke kirke på Toten forklarte sine konfirmanter i 1808: «Ja, jeg er vis paa at dersom denne art hadde vært kjent i Jødeland paa Jesu tid, havde Han nævnt den i sit evangelium om sædemanden.»
Dette var forøvrig i den samme talen han foreholdt konfirmantene at: «I sige saa ofte mellom eder: Lykkelig den mand der har rigdomme, eller: Lykkelig den mand som har en god hustru! Men jeg siger eder: Lykkelig den mand, der har en bakke, som vender mot syd, hvor han kan sætte poteter! Sæt poteter, og I skal det ikke angre!»
Frantz P Hopstocks gravsted ved Hoff Kirke på Toten.
«Å poteten er en makeløs frugt, den står i tørke, den står i væte, men vokser», sa Hamsun i Markens Grøde, og fikk Nobelprisen.
Poteten brakte liv og kraft til befolkningen, og reddet mange fra sult og nød. Poteten er det nærmeste vi kommer en ferdig tilpasset matvare fra naturens side. Den mangler egentlig bare litt fett. Poteten og silda reddet folket i de harde årene tidlig på 1800-tallet. Og ikke bare det, de ble større, og sterkere! For skottene oppstod en annen utfordring – kvinnene ble så lett med barn når de fikk poteten inn på middagsbordet. Så der ble poteten forbudt.
Men poteten er ikke bare næring – den er også nytelse. Her må vi trekke inn den svenske vitenskapskvinnen, Eva Ekeblad, som beskrev potetens forgjæring. Hun framstilte forøvrig både stivelse og pudder av poteten.
Brennevin har vært kjent i Norge fra før Svartedauden, men da var korn råvaren – egentlig i form av brent øl. Medisinsk bruk var det sentrale. La oss i hvert fall håpe at sykdommen forløp noe lettere. «En fornemme Madames Kogebog» utgitt i 1626 beskriver at: «Gigt og Værk, hvor den end er, naar den overstryges for en sagte Ild med stærk Brændeviin, saa stilles Pinen. Hvo hæs er, han bestryge sig om halsen med Brændeviin og drikke deraf fastende tre Morgener. Hvo hoste har, han drikke Brændeviin, saa hjelper det. Hvo ikke vel kan høre, han lade en Draabe deraf i Øret, saa kommer han til at høre» osv.
Gjæring og destillasjon ble etter hvert allmenkunnskap. Ikke minst Amtsconducteur (landmåling, kart) og Justisraad Christoffer Hammer (1720 – 1804) på Hadeland må nevnes her. En meget lærd prestesønn og gårdbruker på Melbostad i Gran. Han gjorde en stor innsats innen destillasjonsfaget, bl a gjennom sin bok i 1776 «Chymisk Oeconomisk Afhanding om Norske Akeviter, Bærtinkturer og Bærsafter». Det fremgår av fortalen i boken at Hammer selv «aldrig drikker», og han fremhever det skadelige. Han mente likevel «at Norsk Brændeviin til maadelighet hører med til Landmandens Huusfornødenheter. …….. Ved alle slags Skov- og Vinterkjøringer, hvor en drikk Brændeviin til Maadelighet er baade godt og sunt, for den arbejdende i Stærk Kuld, samt udi ondt Væjr og Snee-Føre. …. Til Forduers om Vinteren» Også om sommeren er det «bequemmeligt at give Brød og Brændeviin» ifølge Hammer. Hammer har en ruvende plass i den norske akevitthistorien.
Prestene hjalp til med poteten.
Christoffer Hammer lærte oss gjæring og destillasjon.
Eidsvoldsmann og Biri-lensmann Anders Lysgaard sammen med sorenskriver Lauritz
Weidemann bidro til ny lovgivning i 1816.
Bøndene svarte med å utnytte de nye muligheter. Fra 1820 var poteten nærmest enerådende som spritråstoff her til lands.
Om potetspriten i dag stammer fra de ørsmå potetene og de altfor store, kanskje en hjerteformet, de som fikk en kilevink underveis eller den biten MacDonalds ikke vil ha – potetspriten er solid basert i den norske potetåkeren og i den norske landbrukspolitikken. «Selected potatoes», lyder nesten like vakkert som Solanum Tuberosum! Vi drikker tilsvarende 5 kg poteter i året. 10 kg poteter på literen 96% er nok til tre flasker brennevin. Det gir rundt regnet to poteter på drammen.
Men det må mer til for å skape nytelse, og det benyttes en rekke krydder i større og mindre mengder i vår rikholdige akevittflora. Her nevnt et par av dem.
Karve (Carum carvi) er på mange måter hovedkrydderet: Det styrker magen, motvirker kolikk, regulerer alle kroppens strømmer, letter fødsel og styrker morsmelkproduksjonen! Biskop Gunnerus skriver da også i den første norske flora: «Formedelst sin varmende og styrkende Kraft sette atskillige frøet av Kummen, eller Karve til Brændeviin og Akevit»
Koriander (Coriander sativum) kan være en like vesentlig del av opplevelsen. Medisin- og matplante i 3000 år. Små, runde, gulbrune frø, mye brukt i asiatiske, meksikanske og afrikanske mattradisjoner. Koriander er en viktig del av blandingskrydderet karry. Innholdet av eteriske oljer preges bl a av kamfer. Kineserne trodde i sin tid at koriander gjorde dem udødelige.
Og vi må ikke glemme eiketønnene. Brukte sherryfat fra Jerez i Spania, i dag spesielt utvalgt av fremstående fagfolk, ett for ett. Eikefat/eiketønner på rundt 500 liter – og noen passer best for vår Oplandske, andre for de andre. Alkoholyse er en reaksjon mellom alkoholen, eiketreet og krydderne. Resultatet gir opplevelsen av sjokolade og nøtter og mye annet godt.
De gode fatmodnede akevitter er gode produkter i seg selv. Ennå bedre i følge med det beste i norsk mattradisjon. Julens måltider følges ofte av en god akevitt. Men flere måltider enn rakfisken, lutfisken, pinnekjøttet og ribba kan heves med en god akevitt til. En liten til forrett, en til hovedrett og en liten til desserten kan være spennende opplevelser. Eksperimenter deg fram til de beste kombinasjoner. Norsk mat- og drikkekultur står ikke tilbake for noen, og i juletiden blir dette ekstra understreket.